Retinal laserfotokoagulasjon

Laserenergi ødelegger iskjemisk retinalt vev for å redusere VEGF-sekresjon, stoppe patologisk neovaskularisering og forebygge synstruende komplikasjoner — en hjørnesteinsbehandling ved diabetisk retinopati og retinal veneokklusjon.

Retinal laserfotokoagulasjon har vært en grunnpilar i behandlingen av retinale karsykdommer i mer enn 60 år og er fortsatt standardbehandling ved diabetisk retinopati (DR) og retinal veneokklusjon (RVO). Laserenergi som absorberes av retinalt pigmentepitel skaper fokal termisk koagulasjon og ødelegger iskemiske fotoreseptorer i områder med dårlig perfusjon. Ved å redusere det metabolske oksygenbehovet i disse sonene reduseres den totale retinale produksjonen av VEGF, noe som hemmer patologisk neovaskularisering og forebygger alvorlige komplikasjoner som glasslegemeblødning og traksjonsbetinget netthinneløsning. Det finnes tre hovedmodaliteter: panretinal fotokoagulasjon (PRP) — brukt ved proliferativ DR (PDR) eller omfattende iskemisk RVO, med 1 500-2 000 laserpunkter over perifer retina (med sparing av makula og papille), vanligvis over 2-3 seanser; fokal fotokoagulasjon — direkte behandling av lekkende mikroaneurismer ved diabetisk makulaødem som ikke involverer sentrum; grid-fotokoagulasjon — et rutenettmønster av brennpunkter over ødematøs retina (i stor grad erstattet av anti-VEGF-injeksjoner ved makulaødem). Selv om anti-VEGF-injeksjoner har overtatt som primærbehandling ved makulaødem, er PRP fortsatt uerstattelig for håndtering av nydannede kar ved PDR og for å forebygge katastrofale komplikasjoner. Lavere kostnad og fravær av behov for gjentatte injeksjoner gjør behandlingen særlig viktig i ressurssvake settinger og som et komplementært verktøy i helhetlig retinal behandling.